Hvem vil du helst lære norsk av? Eller tysk eller arabisk? En som kan det, ikke sant? Språket, altså.
Som barn er det som regel sånn at de voksne rundt deg snakker det språket og så blir det ditt litt etter litt. Helt magisk.
Og hvis de voksne tar deg med til et annet språkland før du er tenåring, er sannsynligheten stor for at du bare lærer deg det nye språket ved å herme. Først lytte, ganske lenge ofte, en såkalt stille periode der du bare trekker språklydene og ordforrådet til deg som en svamp. Og så sitter det som ei kule. Uttalen og setningsmelodiene også.
Men hva hvis du som voksen trenger å lære et nytt språk? Hvis du for eksempel flytter på deg av sosiale grunner og gjør noe så merkelig som å havne i Norge.
Jo, det er klart vi skal lære deg norsk. Men hvem er vi? Nå i dag? Staten har ikke tid til alle. Så det har vokst fram en skog av såkalt statlig godkjente private tilbydere av norskkurs. Stinker det business, eller? Sjøl sier de at de arrangerer «en rekke spennende og kompetansegivende kurs i samarbeid med bedrifter, HK-dir (som betyr Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Imdi (som betyr Integrerings- og mangfoldsdirektoratet)».
Det lukter jo ryddig. Et annet firma sier de tilbyr «norskkurs for voksne, hovedsakelig undervisning i yrkesrettede norskkurs, bedriftsintern opplæring i grunnleggende ferdigheter og fagopplæring på flere steder rundt om i landet.» Det heter kompetanse pluss. Det har en eim av eksklusivt.
Dette er kurs for deg som kommer fra Kosovo og jobber på Bama. Du skal sortere frukt og grønt. Da trenger du å kunne mange ord: stilk, skall, mugg, bløt, hard, moden, umoden, kilo, kasser. Så lærer firmaet deg det. Du trenger jo ikke da å kunne orda som propell, saltvann, tennplugg og lavoktan bensin. Jo, kanskje hvis du kjører traktor også.
Det spennende her er mellomrommet – mellom kravene i integreringsloven og kriteriene de private firmaene setter opp. For de skal ikke lære norsk. De skal tjene penger. Da finnes en nøkkel som heter prioriteringspoeng.
For firmaet spiller det ingen rolle om du er norsk. Det gir ikke dem prioriteringspoeng. Det holder ikke med lærerutdanning eller praktisk pedagogisk utdanning, heller. Hva om du har erfaring som norsklærer? Gir ikke poeng.
Nøkkelen til pengebingen, det som gjør at tilbyderne velger deg til å lære Kosovo-karen grønnsaksnorsk, er at du kan dokumentere at du har undervist voksne i mange hundre timer. I hva som helst? Hvilke som helst voksne?
Ja, sesam-sesamdøra åpner seg først hvis du har papir på drøssevis med dansekurs for seniorer i Polen på morsmålet ditt polsk. Eller annen voksenundervisningserfaring. En lærer som bare har jobba 20 år i barne- og ungdomsskole og noen år i videregående – selvsagt med lærerutdanning på baklomma og de siste åra også har undervist sju klasser i norsk, kan glemme kompetanse pluss. For alle skjønner at man ikke kan foretrekke de som har norsk som morsmål. Disikriminarerende, det, vett du. Helt skikkelig minus.
Tiril B. Bjørkvold
iskolen@lomedia.no
